Jo større er det spesifikke overflatearealet til aktivert karbon, jo større må adsorpsjonskraften være

Aktivert karbon er et slags karbonholdig stoff med utviklet porestruktur og stort indre overflateareal, som hovedsakelig er laget av naturlige og menneskeskapte organiske stoffer som inneholder karbonelementer, behandlet av en serie prosesser som termisk nedbrytning av høy temperatur og aktivering. Aktivert karbon ble først oppdaget, og nå brukes det i alle aspekter av livet vårt, fra storskala kjemisk industri, vannkonservansprosjekt, medisinsk fargefiltrering, matprosjekt til vårt daglige liv for å fjerne lukt og formaldehyd, vi kan se figuren, med medisinsk karbon, og nå matte aktiverte karbon, er aminosyre-aktivert karbon. Karbon, aminosyreaktivert karbon, medisinsk aktivert karbon og annet aktivert karbon spiller en viktig rolle i miljøvern, så hvor mye vet du om aktivert karbon?

Generelt sett er jo større det spesifikke overflatearealet (BET) av aktivert karbon, jo større adsorpsjonskraft er: men noen ganger er det ikke nødvendigvis slik (BET brukes som en erstatning for spesifikt overflateareal i følgende) BET er en mye brukt parameter for å måle det totale overflatearealet til aktivert karbon ved adsorpsjonsmetode for nitrogen eller butan. Det er logisk at jo større innsats, jo større er adsorpsjonskapasiteten. Imidlertid har dette konseptet begrensninger i praktisk anvendelse fordi porene til aktivert karbon er differensiert mellom makroporer, mesoporer og mikroporer, og noen ganger er det bare noen av porene som er egnet for adsorbenter i en viss størrelse, så det totale overflatearealet og porevolum (f.eks. ml/g) kan ikke brukes til å evaluere gyldigheten av denne adsorpsjonen av det aktiverte karbonet. Flertallet av det totale overflatearealet tilhører mikroporer, med typiske tall på 1000 m '/g for mikroporer, 10-100 m'/g for mesoporer, og 1 m '/g for makroporer.

I væskefase -anvendelser øker adsorpsjonen av organisk materiale vanligvis med molekylvekt (molekylstørrelse). Inntil molekylet er så stort at det ikke kan komme inn i porene. Mange organiske med høy molekylvekt, for eksempel fargestoffer eller humus, er ekskludert fra mikroporene, som krever påføring av aktiverte karbonatomer med mange mesoporer, mens mikroporøse karbonatomer med høyt total overflate ikke er nyttige. Det ideelle aktiverte karbonet er ett med et stort antall porer som er litt større enn adsorbentmolekylene. Hvis porene er for små, vil adsorbenten ikke kunne komme inn; Hvis porene er for store, vil overflaten per volum enhet reduseres. Det er best å møte molekyler med molekylvekter mellom 3 0 0 og 100, 000, som tilsvarer porestørrelser mellom 0,5 og 4 nm, med mørkere pigmenter som ofte er større molekyler.

I gassfaseapplikasjoner adsorberes små molekyler i mikroporene. Det er her begrepet totalt overflateareal spiller inn. Eksempler er utvinning av løsningsmidler fra luften eller forebygging av flyktende utslipp fra bensin fra biler. Når det gjelder adsorpsjon av metallkomplekser ved aktivert karbon, som involverer dannelse av kjemiske bindinger, jo større er satset, jo bedre. For eksempel, når det gjelder adsorpsjon av gullcyanid fra oppløsningen, har det aktiverte karbonet i vanndampaktiveringsmetoden en høy affinitet for gullcyanid, mens det aktiverte karbonet i den kjemiske aktiveringsmetoden praktisk talt ikke har noen affinitet selv om den er porøst.